SEKSTEN ÅR ER SNART OVER

Tenk det - snart er seksten år over. Seksten år med bokstavelig talt tårer og svette, ligger snart bak meg. Jeg er et menneske som ligger å fullføre målene mine. Dette har definitivt vært en av de lengste. "Bare litt til" har jeg nok sagt til meg selv en dullion ganger, men nå er det altså siste gang.

Jeg snakker selvfølgelig om skolen.

Det er ikke bare bare å starte førsteklasse som ett år yngre enn de andre. Født siste uken i året, ligger man alltid ett skritt bak de andre. Må alltid jobbe litt hardere for å forstå, og skjønner ikke hvorfor de andre syntes du er barnslig til en hver tid. Ikke før du selv har levd 10 måneder lengre, og skjønner at verden kanskje ikke bare handler om nettopp det du frustrerte deg over en tid tilbake. Allerede fra første stund var jeg klassens nerd. Jeg tenkte vel egentlig ikke over at det var "ukult" før på ungdomsskolen, men skitt au. Det gikk da bra med meg likevel. For det var nok hivet etter å alltid ønske best stjerne i boka, best bokstav eller det høyeste tallet - som drev meg videre i starten. Drømmen var å få jobbe med musikk, men jeg visste ikke hva som skulle til for å klare det. Det eneste jeg var helt sikker på, var at man måtte jobbe hardt, for det sa alle jeg spurte. Så da gjorde jeg det. Jobbet beinhardt til og med. Både ungdomsskolen og VGS gikk vel mer eller mindre som en drøm når det gjaldt resultater. Tross kyssesyke og dermed en lang periode på flere år med ME (utmattelsessyndrom), kom jeg meg gjennom, og siste året på VGS var jeg endelig helt frisk. Grunnet at jeg heldigvis ikke ble rammet av dagens 10% regel på fravær, gikk jeg ut med ekstremt mange sykedager, men til samtidig toppkarakter i nærmest alle fag. Takk høyere makter for forståelsesfulle lærere, som ga meg en sjans til å lese hjemme istedenfor å møte opp i alle timer. For vilje manglet det aldri på. Jeg gikk ut med et snitt så nærme sekser som jeg kunne komme, men uten en eneste ide om hva jeg egentlig skulle med dette snittet. Drømmen var jo å gå på NISS (nå kalt Westerdals), for der kunne man studere populærmusikk. Men der var det kun audition som gjaldt, og snittet mitt kunne jeg egentlig pakke godt ned i lommen. Alle de timene med slit, til ingen nytte..? Ja, det sier i alle fall de fleste til meg, men selv mener jeg vel egentlig at det å jobbe hardt for noe, aldri er forgjeves. Jeg får nok ikke bruk for nøyaktig hvordan en diktanalyse skal gjennomføres, eller hvorvidt man bøyer "å løpe" på tysk, men du verden som jeg får bruk for det å vite hvor hardt jeg faktisk kan stå på i tunge tider. Jeg vet hvor mye jeg kan få til, og det har jeg bruk for hver eneste dag. Mest sannsynlig resten av livet.

Fra siste konsert i andreklasse på NISS: John Dee.

Etter VGS hadde jeg ikke tid til hverken friår (hvorfor tar man egentlig dette..?) eller reising, slik så mange av de andre vennene mine gjorde. Jeg hadde hvert fall ikke tid til noen deltidsjobb på BikBok, for jeg visste jo hva drømmejobben var allerede. Så da søkte jeg NISS, og krysset fingrene for å klare audition. Jeg sendte også inn en enslig søknad til barnehagestudiet, i ren redsel for å bli stående uten noe å gjøre til høsten. Men den trakk jeg dagen før fristen gikk ut, da jeg innså at jeg aldri kom til å trives med det i lengden uansett. For man skal vel egentlig aldri ha noen plan B, for da gir man for lett opp plan A. Etter tidenes mest nervepirrende forsommer, fikk jeg beskjeden: Jeg hadde fått plass på førsteinntaket til drømmeskolen. Det var da jeg innså hvor nærme jeg egentlig var å få bli en del av bransjen. Jeg skulle få studere musikk profesjonelt - på heltid!

Jeg ble den yngste på studiet (ikke så rart siden jeg jo fremdeles er desemberbarn), og måtte droppe det meste av sosiale ting i starten da jeg bare var rukket å fylle atten år og Oslo har bestemt seg for at de fleste hippe stedene, skal ha tjueårs grense. Men det gjorde bare at helgene ble brukt på kurs, øvinger og rett og slett ren jobbing med min store lidenskap innenfor markedsføring av musikk. Jeg testet alt jeg kom over, ringte forbildene mine for en kaffe, og slukte alt av informasjon jeg kunne komme over. Tre år senere kan jeg se tilbake på svært få øl med klassevenner, men ekstremt mye kunnskap, bandøvinger, konserter og ikke minst erfaring. For alle er ikke studiedrømmen og bo i kollektiv og leve livet. For noen er det å jobbe hardt og se målene nærme seg i det fjerne. Men igjen: nerd.

Rett før det var klart for intervju hos Sony... Passe stressa.

Nå er det bare en måned igjen før disse seksten årene er over. Endelig kan jeg begynne å se tilbake på tiden bak skolebenken, istedenfor fremover. Misforstå meg rett: jeg elsker å lære nye ting. Men jeg håper virkelig at tiden med eksamens-frustrasjoner, tåpelig pensum, lange netter med pugging og null kroner på konto, snart er over. I desember snudde verden seg på hodet da jeg var så heldig å få lov til å komme til Sony Music Norway, og jobbe med sosiale medier og marketing. Endelig fikk jeg en smak på drømmen, og det nytes hvert eneste sekund. Det har vært hektisk med fulle dager der samtidig som jeg fremdeles er fulltidsstudent, men igjen: jobbe hardt er aldri farlig. Hvert fall ikke når man elsker det man gjør! Om nøyaktig en måned fra idag, skal bacheloren være innlevert. Da skal alle timene med slit og tårer måles i en liten bokstav mellom A-F. Vi får da virkelig håpe at jeg ikke får noen F, men jeg kommer uansett til å være knallfornøyd med resultatet. For jeg klarte seksten år med skole i ett. Ingen pause, ingen rolige perioder. Akkurat som jeg liker det! Og denne posten skal jeg se tilbake på om fem år, og håpe at livet fremdeles er like spennende. Og at jeg enda har klart å holde meg unna deltidsjobber på BikBok, men fremdeles kan jobbe med musikk hver eneste dag.

- M.

Fra første innspillingsdag av bachelor EP-en! Joakim Elgsæther, Torje Antonsen og selveste Georg Wadenius ble med! Bak kamera er fantastiske Leif Johansen, som produsent og fotograf.. ;)