NÃ…R MAN VIL GI OPP
I går var en sånn dag hvor man bare må prøve å fokusere på det gode i livet, men likevel blir oppslukt av alt som er trist. Jeg blir så sinna på meg selv når jeg er i den sonen. Sint for at jeg tørr å være lei meg i et liv som egentlig er perfekt. Sint fordi jeg ikke klarer å overtale kroppen min til å forstå at det ikke er noen vits å tenke for langt frem i tid, men mest av alt sint, fordi jeg alltid skal sammenligne meg med andre. Det er da det går galt. Istedenfor å fokusere på alt jeg har oppnådd, bruker jeg tiden på å tenke på alt som ikke gikk som det skulle. Jeg tar meg selv i å bli lei meg når jeg får tilbud om radioplass på en lokalradio, fordi Facebook-feeden min er fylt opp med artister som turnerer verden rundt . Jeg tar meg selv i å gråte fordi jeg ikke har titusener av lyttinger i døgnet på Spotify, selv om jeg egentlig kan skilte med flere hundre tusen avspillinger, på tross av at jeg ikke er mer enn tyve år. Jeg kan til og med gråte jeg, fordi jeg gruer meg så fælt til å være ferdig på skolen neste år. For da har jeg ingen anelse om åssen jeg skal gå videre. Plutselig blir jeg på bar bakke, og skal drive med musikk så godt som mulig på heltid.
Men hva faen, Michelle. Det er jo det som er livet.
For kjære, vakre leser. Du er kanskje ung som meg og redd for alt du ikke vet. Kanskje er du på vei inn i midtlivskrisen, eller gammel og tenker på alt du skulle gjort. Men vi må slutte. Slutte å fokusere på noe så umulig som å planlegge livet til hver minste detalj. Slutte å se på andre prestasjoner rundt oss som mål, og heller begynne å innse at det vi har gjort, er nok i massevis. Det må hvert fall jeg. For først i går innså jeg forskjellen på hvorfor noen klarer å overleve på musikk, og andre ikke. Og jeg står midt oppi det nå. Jeg kan ta den lette snarveien. Begynne på en ny utdanning innenfor juss eller ernæring (som alltid var min plan B), eller jeg kan la meg selv bli sint og fortvilet ett par dager nå, før jeg går på med beinhardt mot igjen. Jeg velger siste. For helt ærlig? Dette er drithardt. Ikke fysisk, men å psykisk presse seg selv til å sende neste mail etter avslag nummer hundre. Men jeg skal stå i det, og en dag se tilbake på hvor mye hell det førte med seg.
Jeg skal faen ikke gi opp.
