Michelle Aavitsland

NOE SOM INGEN VET


Man står midt oppi det. Klarer ikke innse at noe gikk fryktelig galt mens du smiler mot speilet. Smiler mot gulvet. Smiler mot tallet som er enda lavere enn i går. Lar fingrene skli over det ruglete brystet. Klør deg på hoftebenet som er sårt fordi buksen gnager mot den tynne huden. Ser litt forundret på armene som har fått så mye hår, mens selve hodehåret blir skrøpeligere og tynnere for hver eneste uke. Tar på extensionene som skulle skjule det, og går inn på rommet til filmkveld med kjæresten igjen. Han spiser sjokolade. Du prøver å sluke lukten mens du drikker funlight-saft og sier det smaker fantastisk. Jeg hater fun..

Det er ett par ting jeg husker fra den perioden. For det er ikke mye som blir igjen som minner, når kropper han nok med å få energi til å i det hele tatt flytte bena fremover når du skal opp av senga. Og det var så sjeldent som mulig. Men jeg husker ett par ting. Det var de tingene som gjorde at jeg innså at nå var noe fryktelig galt. Nå var noe blitt som det ikke skulle blitt, og jeg hadde ikke engang sett det selv. Alle minnene mine fra den verste sommeren er knyttet til mat. Det var det eneste som sto i hodet på meg. Hvor lite kalorier kunne man klare å få til i løpet av en dag, og hver eneste kveld jeg la meg og visste jeg hadde klart det, kom et gigantisk brus av adrenalin i kroppen. For meg handlet det ikke om å bli tynn. Det handlet om å være perfekt - nå et uoppnåelig mål. Være bittelitt bedre enn alle andre på noe. Bevise for de rundt meg at også jeg kunne klare noe sinnsykt.

Men ja minner. Eller de få som er igjen fra de månedene. Hele familien var på sommerferie, og alle ville spise is på den lille kafeen ved turistattraksjonen. De hadde snickersis på pinne. Min storfavoritt fra Nestle, som ikke selges et døyve sted i Norge. Gud som jeg hadde lyst på den isen. Magen hadde sluttet å rumle for noen måneder siden, så ingen kunne beskylde meg for å være sulten lenger. Jeg minnes jeg strakk meg etter den, men kroppen min nektet å lystre. Signalene om å være fornuftig å spise eller ikke spise, kjempet som to uovervinnelige makter. Tårene trillet mens de andre kjøpte sine. Det kunne ingen se, for jeg hadde for lengst lært meg å bruke vannfast maskara så lenge dette varte.

Neste minne som dukker opp er fra et hotell ved en bensinstasjon. Det var midt uti ingenstedsland, og jeg hadde så klart ikke fått i meg noe mat på alle de mulige matstedene den dagen. Tilslutt ble jeg tvunget til å finne meg ett måltid, noe jeg gikk med på når jeg visste det var nærmere 30 timer siden sist. Da var det greit. Hvis jeg først skulle spise noe med masse kalorier, skulle det FAEN meg være noe jeg elsket av mat. Pasta, pizza eller hva som helst mektig og fetende. Det eneste jeg fant var et usselt smørbrød som hadde ligget to døgn for lenge i kassen. Jeg tok to biter på rommet før jeg kastet resten. Yes, ny rekord. Over 30 timer!

Det siste minnet mitt, er det eneste som er verdt å ta vare på. Det var reunion med gamleklassen, og jeg gledet meg enormt til å gjøre en entre som overrasket alle. Jeg hadde alltid vært hun lubne folk helst overså, men denne gangen skulle jeg ta dem. Folk var mildt sagt sjokket når jeg kom inn døren, og blikkene som møtte meg glemmer jeg aldri. Jeg nøt hvert sekund, og tenkte at dette var målet. De sultne blikkene som ville ha det akkurat slik jeg hadde det.

Så kom noen tidligere venninner bort. "Michelle, hva er det du har gjort. Du ser helt jævlig ut. Nå holder det." Jeg ble dødsflau, gikk hjem og spiste spaghetti og godteri med kjæresten. Etter det har jeg aldri sett tilbake. Det var alt som skulle til, og heldigvis var det noen som innså det.

Publiserte innlegg
Siste innlegg