NÅR MAN BLIR REDD FOR Å SPILLE. HVA FAEN VERDEN.

På bandøving denne uken, diskuterte vi sikkerheten på den neste Oslo gigen vi har. Hva faen. Vi er ikke Justin Bieber, Ariana Grande eller Kongefamilien. Vi er Michelle Aavitsland og noen musikere. Men det er ikke oss jeg er redd for, det er selve sammenhengen. Vi er så fantastisk heldig å få spille på Oslo Pride i år. Jeg er så ekstremt stolt av det, nettopp fordi det er en festival som står for verdien i alle mennesker uansett kjønn, seksualitet og mangfold. Dessverre er ikke alle like begeistret for dett. Plutselig er vi en del av et terrormål. Brått ble gigen vi gledet oss så enormt til, en del av en virkelighet som egentlig har vært så fjern hele barndommen.

Jeg vil ikke være redd for å gå ut. Jeg vil ikke være redd for å reise, men minst vil jeg være redd for å synge og spille. Den ene tingen jeg elsker mest i denne verden.

Men vet du hva? Jeg gleder meg like mye fremdeles. Manchester-tragedien minte oss igjen på hvor nært det uvirkelige er, samtidig på hvor viktig det er at vi rett og slett driter i det. Kanskje har Oslo Pride aldri vært viktigere, for er det en festival som kan overbevise at sammen er vi sterke, er det vel denne. Jeg er strålende klar for å gi dere musikk så det BRAKER i spikersuppa denne kvelden, og håper du gir litt faen i all frykten og deler kvelden med oss. Go menneskeheten!

FUCK terror.