ØNSKEKVISTEN
Så liten.
Så bitteliten at verdens store bekymringer var tidlige leggetider og ikke nok lørdagsgodt.
Så kort at jeg ikke nådde opp til baderomsvasken.
Så dum at jeg trodde jeg ville redde alle barna etter tsunamien med et lotterisalg på nabobutikken.
Men enda så lykkelig.
Det var den gang jeg fant pinner på bakken. Pinner jeg trodde hadde magisk kraft og som kunne vise meg det fineste i verden. Ønskekvister. Jeg husker jeg følte den dro meg rundt på gårdsplassen, ned i hagen og mot skogen. Den bestemte seg aldri for hva den skulle peke på. For den pekte på alt. Alt var det vakreste i verden. Bekken med fossen på hestebeite. Den gamle furuen jeg og brodern så febrilsk prøvde å snakke mamma og pappa fra å hogge ned fordi vi trodde trær fikk vondt. Kattene som løp rundt og lekte i hekken.
Tenk jeg kan huske; Så ubeskrivelig lykkelig.
Jeg lovte meg selv, og aldri bli som de andre barna. En smule veslevoksen allerede da kan du si, men jeg tenkte på de som ikke var takknemlige for alle gaver, klemmer og opplevelser. De som bare pushet foreldrene vekk fordi de skulle være kule. De som ikke forsto at livet dreide seg om mer enn dem selv og fine klær. Jeg skrev det til og med i dagboken min gang på gang. Som en liten påminnelse med hjerter over i-ene om at jeg aldri skulle bli noe annet enn meg. Jeg hadde så dårlig samvittighet for disse barna. Tenk at de kunne kaste bort livet på noe så overfladisk som andres tanker og ideer, fremfor å følge hjertet sitt.
15 år senere. Så.. lykkelig?
15 år senere er jeg også lykkelig. Ikke fordi jeg ser en katt leke med halen. Ikke fordi jeg kjører forbi en vakker solnedgang. Ikke fordi det blir vår og alt blir som satt i en restart, med tom harddisk og blanke word ark. For det er det jeg sammenligner det med nå.
Kan det kalles lykke?
99% av tiden: Lykkelig for resultater. Lykkelig for et kompliment for gutten jeg liker. Lykkelig fordi jeg er gammel nok til å ikke bli ditchet av gjengen når de skal på byen. Lykkelig fordi jeg har riktig veske på skolen. Lykkelig fordi jeg har stort rom. Lykkelig fordi jeg er godtatt; til tider i alle fall.
Ulykkelig lykke? Lykkelig ulykke?
Jeg er ikke sikker. Jeg tar meg selv i å mimre tilbake til de gledelige og problemfrie øyeblikkene fra barnehagen, og innser til og med til tider at det og fokusere på noe av det jeg gjorde den gangen, muligens ville gjort livet litt enklere og bedre til tider. Kvisten er byttet ut med mobil og Mac, og de gangene den peker på noe vakkert? Ja, det er når kvisten peker ned. Ned på bussgulvet. Ned på bilsete. Ned på gangfeltet. Ned under bordet på restauranten.
Ønskekvisten peker på det motsatte nå. Slik kan jeg se hva jeg går glipp av. Innimellom i hvert fall.
