ETT ÅR SIDEN EVENTYRET STARTET
26. Oktober 2015. Dagen da jeg slapp ”Broken Diamond”, låten som skulle kickstarte hele min drøm om å få jobbe med musikken. Jeg hadde vært en del i studio siden høsten 2014, og var endelig klar for å slippe første låt til mitt nye prosjekt. For det færre vet om, var at jeg i 2011 ga ut mitt aller første album. Men det var på norsk og mer rettet mot barn. Denne gangen var det virkelig mitt sound som skulle frontes, og de engelske pop-låtene dere nå forhåpentligvis begynner å kjenne meg igjen med, skulle begynne å slippes på markedet.
Ett år er gått. Jeg husker jeg refreshet Spotify på nytt og på nytt. Livredd for at låten ikke skulle komme ut på riktig dag. Kanskje med feil navn. Eller enda verre, kanskje det var sendt inn feil mastring eller cover? Men kl. 00.00 kom den som planlagt, og bilde av meg selv lyste opp på skjermen. Den følelsen når du har jobbet så hardt og målrettet mot noe i flere år, og plutselig ser du ett resultat foran deg? Det kan ikke måles med noe annet. Men så var det all tiden etter da. Ville den få noen lyttere i det hele tatt? Ville noen som helst i denne verden ønske å lytte til meg, Michelle Aavitsland på verdens største musikkapp Spotify? Dagene gikk. Den nådde 1000 streams. Ukene gikk, den nådde 5000. På nyttårsaften la jeg ut en status om året som hadde gått, hvor jeg syntes det var så hyggelig at den nesten hadde nådd 20 000 innen årets slutt. Men så de neste ukene kicket den. Den streamet og streamet, og jeg refreshet og refreshet, for jeg kunne ikke tro det jeg så foran meg.
I dag refreshet jeg Spotify på nytt. I dag lyser 174 187 streams mot meg. 174 187 ganger har noen lyttet til stemmen min. Og ikke nok med det. 112 000 ganger har folk sett meg formidle den på musikkvideoen. Og 80 000 flere har sett resten av YouTube-videoene mine. Jeg er målløs. For jeg har ikke ord til å fortelle hvor evig takknemlig jeg er for at alle disse menneskene har tatt seg tid til å lytte på meg. Tid som har resultert i at de faktisk har likt det de ga en sjanse, og lagt det til i listen sin.
Fra jeg var 3 år, fortalte jeg alle at jeg ville jobbe med sang. Venner lo. Sa det var en så fjern drøm som overhodet mulig. Så lo de litt igjen. Men ikke mamma og pappa. De støttet meg alltid, og vell så det.
Nå sitter jeg i andreklasse på en bachelor i populærmusikk. Jeg går på den skolen jeg har drømt om å få gå på siden barneskolen. Jeg skriver mine egne låter. Jeg bruker 90% av hverdagen på drømmen min. Og det går utrolig nok bra. Hvis noen hadde fortalt meg dette for 17 år siden, hadde jeg hoppet av glede. Men jeg er også glad ingen kunne fortalt meg det. For når jeg møter tvil, blir jeg steintøff. Det er da jeg setter i det syvende giret, som egentlig ikke eksisterer.
Så tusen takk. Tusen takk alle dere som har kommet på barnekor-konsertene mine. Tusen takk alle dere som hørte YouTubevideoene mine på ungdomsskolen. På tross av elendig kvalitet. Tusen takk til alle som støttet meg i å velge musikklinja. Tusen takk til alle som pushet meg til å søke musikkhøgskole fremfor juss. For jeg søkte faktisk det, frem til en time før søknadsfristen sommeren 2015. Tusen takk alle dere som sendte vakre ord, og fremdeles gjør det.
Tenk uten dere hadde jeg aldri vært der idag. Jeg er verdens heldigste jente. Ingen tvil om det.
Lagre
