Michelle Aavitsland

NÅR KROPPEN VEIER 45KG


Det var så vondt. Så intenst vondt hver eneste dag. Døgnet gikk ut på å komme seg opp av senga, la øynene spise kjøleskapet, før magen gikk tomhendt til skolen. Komme seg gjennom 8 timer skole uten at magen begynte å rumle, komme seg hjem uten å gråte på bussen, for så å legge seg under dyna og sove til middag. Da unngikk jeg å spise. Middag var greit, men det var dagens eneste måltid. Den besto av null pasta, ris og potet og masse grønnsaker. Jeg var hårete. Jeg husker en gutt kommenterte at jeg hadde mer hår i fjeset enn han. Han spøkte bare for å konkludere med at han absolutt ikke hadde bart, mens jeg som gjorde alt jeg kunne for å skjule det hvite dunet, dro hjem og sto to timer foran speilet med en høvel i en lang diskusjon med meg selv om jeg skulle fjerne det eller ei. Dunet var kroppens måte og beskytte indre organer, da jeg selv ødela alt av fettlag som egentlig skulle gjøre jobben. Jeg barberte meg aldri i fjeset og er glad for det idag, men der og da var det kun utseende som betydde noe i den store sammenhengen. Det å være penest, tynnest og flinkest. Med toppkarakterer på skolen og en BMI langt nedpå undervektskalaen nøt jeg livet. Trodde jeg.

I ettertid har jeg prøvd å forstå hva som bikket over. Hva som gjorde at jeg utsatte mitt eget liv bare for å være sykelig tynn. Eller, tynn var ikke det jeg så på meg selv som. Men jeg så på meg som en med ideal-kroppen. Den kroppen som var i alle magasiner og kule Instagram-profiler, og som var selve fasiten på skjønnhet. Om det var mobberne på barneskolen som fryste meg ut så lenge at jeg byttet skole, guttene som aldri valgte meg som kavaler til skoleballet, eller rett og slett bare min egen søken etter å alltid være den beste i alt. Da jeg ble tynn løste alt seg. Hvert fall i mine øyne. Jeg ble en av de første med ordentlig kjæreste, jeg kunne låne klær av hvem jeg ville og de var ALLTID for store (*lykke for meg) og jeg ble invitert på alle de fete festene hvor vi smugdrakk alkohol og lo falskt sammen til langt på natt. Jeg trodde alltid jeg var voksen for alderen, helt frem til jeg begynte å se meg bakover. Jeg var jo egentlig bare fascinerende dum.

Fortsatt fin. Fortsatt venner. Fortsatt kjæreste. Bare 30kg tyngre, med et større smil og opplever livet.

For det var jo ikke de synlige hoftebena mine som ga meg venner. Det var ikke de lange tynne fingrene mine som ga meg toppkarakterer, og det var hvert fall ikke den synlige ryggsøylen min som ga meg kjæreste. For han hatet visst at jeg var så tynn, men det turte han ikke si på mange år. Eller det er mulig han sa det, men jeg nektet å lytte. Det var selvtillit. Så enkelt. Så simpelt. Så universelt. Det at jeg nådde ett mål, det at jeg faktisk klarte å bli den tynneste i hele klassen, var det som gjorde at jeg turte å stå frem i mengden. Nå gjør jeg det samme, men jeg veier nesten dobbelt så mye som for fire år siden. Jeg har aldri sett meg tilbake, og kommer aldri til å gjøre det igjen. For livet er ikke verdt å leve om man ikke kan oppleve det. Det er noe av det første jeg skal fortelle barna mine, når de vokser opp. Selvtillit. Det er alt som teller.

Selvtillit.

- Michelle

Publiserte innlegg
Siste innlegg
Arkiv
Søkeord

Michelle Aavitsland

2015 - 2018 © Michelle Aavitsland. All rights reserved. Unauthorized use of any content or images is prohibited.

Webdesign by A Design Studio. Photo by John Aavitsland. Sponsors: Nesodden Boligvarme AS

Booking: Michelle Aavitsland | Nesodden, Norway | Tlf. + 47 46 94 31 29 | michelle@michellemusic.com