Michelle Aavitsland

HVIS JEG BARE KUNNE SPOLT TILBAKE


Det var siste innspurt på videregående. Om bare ett par uker kunne jeg legge fra meg norsk, matte og naturfag for alltid, og leve så utrolig mye friere enn jeg hadde gjort de siste seks årene siden barneskolen tok slutt. Jeg var en supernerd. Det er faktisk det beste navnet på det; en supernerd som leste seg til best på alt. Jeg var ekstrem på å pugge, og noterte minst åtte sider hver eneste forelesning. Ved siden av hadde jeg en kjæreste. En kjæreste jeg var så utrolig glad i, men som jeg likevel ikke klarte å fokusere på ved siden av kaoset med innleveringer og prøver. Fritid var oppskrytt og en luksus jeg kun unte meg ett par timer på lørdagskvelden. Da dro jeg stort sett dro ut med venninner, mens han satt igjen hjemme. Det var jo bare midlertidlig. Så fort videregående var slutt, ville vi jo få masse tid og alt ville falle på plass.

Ikke tenkte jeg på at samtidig som jeg leste, vokste vi opp og forandret oss fortere enn skoledagene fløy forbi.

Det var da jeg skrev Replay. En av disse kveldene når sommerferien startet, mens vårt forhold møtte veggen. Pang. Slutt. Over for alltid. Lykken som hadde vært der, hjertet som hadde banket en ekstra gang hver gang jeg så deg, forsvant som dugg i solen. Igjen var tusenvis av sider med notater, som forøvrig forsvant etter bare ett par uker da også harddisken sloknet. Følelser, harddisker og skolegang. Over på en og samme tid.

Om jeg bare kunne spolt tilbake. Tenkt at det er her og nå jeg lever. Det er her og nå vi er sammen. Det er her og nå jeg er i den alderen hvor vi to faktisk fungerer godt sammen. Can´t we please push replay. Meg og pianoet alene i mørket på jenterommet jeg har bodd de siste 18 årene av livet mitt. Det rommet vi hadde delt så mye glede, tårer og latter på, endte i de usle ordene der.

Please, push replay..

Publiserte innlegg
Siste innlegg