Michelle Aavitsland

HVA SOM SKJULER SEG BAK TALLET 20

Videregående. Hver eneste fritime av døgnet ble brukt på å lese. Friminuttene husker jeg at jeg satt litt med de andre og så på dem spise, før jeg forlot dem til mitt eget hjørne i tredje etasje. Der var det stikkontakt og aldri noen som oppholdt seg. Godt plassert på det harde laminatgulvet, leste jeg videre. Klokka ringte, og det var inn i timen og lære mer. Sånn gikk dagene. Fredags- og lørdagskvelden var deilige. Da var det lov å legge fra seg boka for å dra ut med de andre. For jeg var supersosial og hadde faktisk de fineste vennene jeg noensinne har hatt (og er så heldig å ha fremdeles). På dagtid gjennom hele helgen var det å pugge til testene som kom til uken. Ikke rart jeg er vandt til å fungere optimalt selv med kraftig hangover.

"Flink Pike syndromet" frontet de fleste store kronikkoverskrifter på den tiden. Jeg visste det var det jeg led av (i den grad man kan lide av det), samtidig som jeg var dypt uenig i alle som skrev noe imot det. Hvordan kunne det være negativt og være flink? Jeg gikk jo bare skolen engang? Og da måtte jeg jo gjøre det beste jeg kunne? Jeg skulle være best i alt. For det visste jeg at jeg kunne klare så lenge jeg bare viet all tid til det. Jeg skulle nå det målet.

Plutselig var tredje klasse over, og vitnemålet ble plassert i hånden min siste skoledag. Jeg var himmelstolt. Delte bilde av det på facebook, dro inn hundre likes og kunne fronte ekskjærestens foreldre med at jeg var et absolutt godt valg for sønnen med ett snitt nærmere seks enn fem.

Og det var det.

Den fineste gjengen. Da og for alltid.

Sommeren kom og jeg fikk plass på populærmusikk på Westerdals. Skolen som tidligere het NISS, hadde vært den store drømmen siden barneskolen, og her sto jeg plutselig i gangen. De hadde ikke så mye som tittet på karakterene mine, da auditionen var det eneste som telte her. Ingen vet hvilken bakgrunn folk har på denne skolen. Ingen vet hva som skjuler seg bak alderen 20. Det har ingenting og si.

Med høsten kom også alle fraflyttingene. De beste vennene mine gjennom tre år, de som alltid hadde skapt liv og røre de få fritimene på fredag og lørdag, forsvant plutselig brått mellom fylkesgrensene. Igjen var jeg og vitnemålet mitt. Ett stykke papir med noen tall som hadde gitt meg så mye for bare noen uker siden, ga meg plutselig ingenting. Først da innså jeg det. Prioriteringene som hadde blitt gjort så feil, og tiden som hadde løpt fra meg. Jeg får aldri igjen videregående. Aldri tilbake miljøet, de ikke-eksisterende bekymringene og daglig lunsj med de beste. Uansett hvor hardt vi jentene prøver å få tilbake stemningen på fester eller sammenkomster, blir vi aldri yngre enn vi er. Vi vokser opp. Fortere enn vi selv kanskje ønsker. Hvert fall jeg.

Denne tirsdagen har jeg eksamen. Jeg har en viss oversikt, men vet jeg aldri i verden toppkarakter. Jeg har prioritert venner, familie og betalte musikkjobber. Det er jo tross alt derfor jeg går der. For å kunne få en større kunnskap om den bransjen jeg ønsker å ta del av - samtidig som jeg faktisk ha et liv ved siden av. Jeg vil ikke se tilbake på disse tre årene og bare ha ett fint papir i hånden. Jeg skal ha noe i hjertet også.

Publiserte innlegg
Siste innlegg