JEG KAN ALDRI GLEMME

Niende klasse. Jeg hadde byttet til en annen ungdomsskole enn resten av barneskoleklassen da jeg rett og slett var lei av det lille og nokså krevende miljøet vi hadde hatt. Jeg er vokst opp ikke langt fra Oslo, men likevel på en bygdeplass hvor vi var nede i ti elever i klassen. Skolen var på rundt 80 elever, så det sier seg kanskje selv at det ble litt smalt å fortsette med de samme menneskene etter syv år oppi hverandre. Jeg trivdes på ungdomsskolen. Fikk meg en gjeng som var som fire knoll og tott jenter. Oppi hverandre hele tiden, visste alt om alt og alle og ikke minst var to av oss jentene noen av de første med seriøse kjærester (som forørig skulle vare i hele fire år, men mer om det en annen gang). Ganske kult skal jeg si deg. Livet var på alle måter ganske greit, og jeg jobbet allerede da med musikken på det daglige plan. Skrev låter, spilte inn halvdårlige covringer i mac-mikrofonen på Garageband. Var til og med innom å spille inn på kassett husker jeg. Men jeg hadde så utrolig mye på hjertet. Elsket design, foto og ikke minst skrivingen. Var hun ene raringen som gledet seg til norsktimene, og som ble forhatt av lærerne for å alltid levere inn oppgaver på minst ti sider når minimum var to. Plutselig dukket blogg.no opp. Jeg husker jeg leste Anna Rasmussen (mammatilmichelle) helt fra dag en, og det tok ikke lang tid før Sophie Elise også ble en del av den daglige nettleseblaingen. Jeg var fascinert av hvordan man kunne kommunisere på et helt nytt plan. Folk var faktisk interessert i å høre om dagligdagse ting som tanker, følelser og livet. Jeg forsto aldri poenget med blogging om outfits, ferier og sminke, men dette litt dypere ved det – det var noe nytt og spennende.
Så jeg skaffet meg en blogg. Jeg husker hvor nervøs jeg var da jeg la ut første designet (som for øvrig var superblått, jeg skulle faen ikke sammenlignes med noen rosablogger nei!). Jeg var nervøs, for neste dag skulle jeg face klassen. Alle ville få det med seg, for blogg var enda så nytt at de som hadde det ble mobbet delvis ut av miljøet. Dagen etter kom noen slengkommentarer, men de fleste var faktisk positive. Og pang der var jeg i gang. Plutselig havnet hele tankegangen min på nett.

Nå er seks år gått. Fem år på blogg.no og ett år her på hjemmesiden min. Vi som begynte å blogge i ungdomstiden, vi har en hel dagbok vi – liggende ute i all offentlighet. Jeg kan gå tilbake i arkivet og lese om den dagen jeg signerte min andre platekontrakt. Jeg kan lese om da jeg hadde min første store konsert, og jeg kan lese om hvilke resultater jeg fikk på de ulike prøvene. Jeg kan lese om de tøffe årene med ME og kyssesyke, og se bilder av hvor sykelig tynn jeg var på ett tidspunkt. Hele livet mitt ligger brettet ut, alle feilene mine. Men også alle oppturene, som det heldigvis har vært langt flere av. Jeg kan aldri glemme. Jeg kan aldri gjemme bort det jeg gjorde galt. Og det er så deilig, for er jeg noen gang i tvil på om jeg gjorde riktig valg, kan jeg bare gå tilbake og få bekreftelsen på at det var helt korrekt. Jeg ble aldri noen rosablogger.
Men det som startet med den blå bloggen, har definitivt gjort noe med den jeg er i dag.