NORMALE UNORMALEN

Du gikk gjennom døren. Fra det øyeblikket jeg så deg, hadde jeg gjort opp en mening. En mening om hvordan du var. Ett sekund med blikkontakt var alt som skulle til for at jeg skulle dømme deg. Ett sekund, fortalte meg liksom om et helt liv. Hvilken klær du har på den dagen, hvilken hårsveis du har og hvilket smil du gir meg i det øyeblikket du entrer døren, skal gi meg et ståsted på om jeg liker deg eller ikke. Det skal gi meg et inntrykk av hvordan hele ditt liv er oppstått, og utviklet.

Hun er så rar. Vi gidder ikke henge med henne..

Sophie Elise er en idiot fordi hun opererte nesa.

Jenta i klassen er dust som ikke bruker sminke.

Og hallo, du har rødt hår. Du burde bare gjemme deg bak en pose resten av livet, for ingen vil vel ha det.

Det er jeg som har rett. Er det ikke?

Jeg er vokst opp i en familie. En familie som lærte meg hva som var rett og galt. En familie som gjennom hele oppveksten ga meg signaler om det jeg mente var helt på bærtur, eller om det faktisk var ganske oppegående utsagn. Nå er jeg nesten tjue. Nå er jeg gammel nok til å stemme ved neste valg. Jeg er gammel nok til å planlegge min egen fremtid, og skrive under på hva enn jeg vil. Men jeg er tydeligvis ikke gammel nok til å være voksen.

For en voksen burde ikke ha fordommer. En voksen burde møte alle og enhver med et åpent sinn, uten å legge noe i mellom. Sophie Elise opererte seg. Men hvem faen har opplevd det samme skjønnhetspresset som henne? Alle de fordommene? Jenta i klassen uten sminke, ja hun er den tøffeste av alle hun. Jeg tørr ikke dra på kiwi uten minst litt maskara på øynene. Og hallo du har kanskje rødt hår. Dæven hvor heldig du er, du kommer jo alltid til å stråle. Vi andre farger det for å få glans, ditt hår kommer alltid til å skinne.

Jeg hater mobbere. Hvorfor? For jeg er livredd for å såre noen slik selv. Derfor tenker jeg på dette hver dag. Gi nå faen i alle disse baktankene.

Vi er ikke bedre enn hva vi gjør det til selv.