Michelle Aavitsland

STØYFRI INSPIRASJON


De fleste som leser dette, bor nok i nokså støyete områder. Om det enten er med mange naboer, mye lyd fra veien eller rett og slett stygge omgivelser. For med støy mener jeg ikke bare lyd. Jeg mener hvordan alt rundt får deg til å føle deg. For oss 2016 mennesker, vil for mange svaret være; stresset. En sommernatt for to år siden, hadde vi lagt til i Tanumstrand. Jeg hatet Tanumstrand. Syntes det var den styggeste byen langs hele kysten. Hele dagen hadde gått med til bading, fisking, jollekjøring og ikke minst prat og moro. Men så kom kvelden. Det var da jeg oppdaget det. Dagene var jo vakre med sine nydelige omgivelser ved sjøen og sanden og ingenting er som den halvsalte luften som legger igjen et tynt hvitt lag med bevis på at du har vært ute, over hele kroppen. Men når kvelden senker seg ved bryggen, det er da du oppdager en ny kvalitet ved båtlivet.

For det blir helt stille.

I Tanumstrand denne kvelden, var det eneste øyet kunne se, ett og annet stearinlys. Noen med noen få, andre med hele dashbordet skinnende av gule små klumper. Utenom disse lysene, var det mørkt. Det eneste man kunne se, var en tynn stripe av månelys som la seg utover sjøen.

Det var støyfritt.

Jeg er en frysepinne, og gikk alltid inn før det kom så langt utpå kvelden at jeg hadde oppdaget dette. Men ikke den kvelden. For de siste timene med dagslys, hadde jeg brukt inntullet i ullpledd foran macen, dypt konsentrert om noen markedsførings videoer. Etter hvert som det ble kaldere, tullet jeg meg bare inn i nok ett ullpledd. Og slik gikk timene. Mamma og pappa satt inne å så på TV, mens jeg altså satt på akterdekket mutters alene. Rundt ti-tiden så jeg opp, og først da oppdaget jeg dette fenomenet. Denne tyngden av ingenting som stilnet rundt meg.

Endelig kunne jeg sette ord på ting.

For da kom det til meg. Plutselig som hvilken som helst annen sorg eller glede vanligvis gjør. Alle ordene falt liksom på plass i munnen min, og melodien var det naturligste i verden. Det var denne natten låten min ”Never Change” ble til. Jeg løp inn å fikk hentet gitaren, og med ett var stillheten brutt for ett par minutter. Men så satte jeg med ned, og i løpet av en time var låten nede på arket. Dette lille hvite bilde man ser i Word, var med ett fylt med svarte tegn. Tegn som skulle bli til den låten, som gjorde at jeg begynte å gi ut egne låter. Tegn som skulle gi meg en fantastisk mulighet til å igjen dele musikken min med folket. Tegn som skulle vise seg og bli den viktigste låten i samlingen min. Denne låten betydde virkelig noe for meg. Kjærlighetssorgen som hadde ulmet i meg i månedsvis, var endelig ute av kroppen. Jeg følte meg med et så tom og lykkelig, samtidig som jeg kunne stå for det jeg hadde skrevet.

Det ble min hjertelåt.

Fra denne dagen av, har jeg elsket å skrive låter i båten. Da jeg var liten, tok jeg alltid med meg gitaren ut på svalbergene i Smógen, som var der vi ferierte de fleste somrene da jeg var rundt 10 år. Gitaren var dobbelt så stor som meg omtrent, der jeg bar den på ryggen. Jeg var en skikkelig klisjejente av et barn, som satt der med solnedgangen foran meg og notatblokken i hånden.

Men jeg elsket det.

To år senere kan jeg se tilbake på denne natten i Tanumstrand. Hadde ikke jeg vært med på båten denne sommeren, slik de fleste andre 17 åringer, hadde den heller aldri blitt til. Hadde ikke den blitt til, hadde jeg nok aldri begynt å gi ut egne låter. Og hadde jeg ikke gitt ut egne låter; Ja da hadde jeg ikke vært den artisten jeg er i dag. Kanskje hadde jeg ikke vært artist i det hele tatt.

Nå syntes jeg Tanumstrand er en av de vakreste stedene i verden. Det er så rart hvordan alt henger sammen.

Publiserte innlegg
Siste innlegg