VIRKELIGHETENS "SKAM"

Jeg er bare nitten. Gang på gang lærer jeg at jeg har tatt feil. Gang på gang tror jeg at jeg har funnet løsningen. Løsningen på verden. På livet. Alle de store klisjene som så mange før meg har vurdert på sikkert akkurat samme måte.

Å følge meg, er som å se på "Skam" i livestream. Låtene mine er som manuset deres. Alle låtene jeg gir ut selv dette året og fremover, er låter jeg har skrevet i øyeblikket. Ett øyeblikk jeg hadde en følelse, en tanke, en lengsel eller en kribling. De er så forbanna sanne, at det egentlig er ganske ubehagelig. Leser du tekstene mine, leser du dagboken min. Jeg kunne latt være å fortelle det offentlig, rett og slett for å beskytte meg selv. Men jeg vil gi dere en bit av meg, og det skal dere faen meg få også. Jeg vil være ekte. Jeg vil være Michelle, også for dere jeg aldri har møtt og som bare ser meg gjennom denne simple skjermen. Problemet er bare at jeg ikke har forstått halvparten av livet en gang. Jeg bare liker å tro det selv, gang på gang.

Jeg har egentlig aldri tenkt så nøye igjennom hvor personlig låtene mine er, tidligere. For jeg har tenkt at jeg jo hadde rett da jeg skrev dem. Og man kan jo aldri angre på en følelse, for den vil jo være konstant.

Men hva når den ikke er det. Hva når jeg tok feil igjen?

Jeg er bare nitten. Igjen har jeg lært det.